Adele: Stemmen som fylte salen og kvinnen som insisterte på at Beyoncé burde vinne
Sin første sang, «Hometown Glory», skrev Adele som 16-åring om London-forstaden West Norwood. Hun spilte inn tre demoer til et skoleprosjekt, ga dem til en venn, og vennen la dem ut på MySpace. Opptakene spredte seg, sjefen i XL Recordings løftet telefonen, og i 2006, som 17-åring, skrev hun under på en kontrakt.
Hennes andre album, 21, kom i januar 2011 og gjorde stemmen hennes til et tiårs lyd: «Rolling in the Deep», «Someone Like You». Hun sang om knust hjerte uten pynt, som om hun ikke fryktet sannheten. Det, ikke teknikken, fikk saler til å bli stille.
På Grammy-utdelingen i 2017 vant hun Årets album foran Beyoncés Lemonade og sa at hun ikke kunne ta imot den: Beyoncé var, sa hun, hennes livs artist. Bak scenen spurte hun hva Beyoncé egentlig måtte gjøre for å vinne. Ifølge historiene brakk hun til og med statuetten for å dele den. En vinner som insisterer på at taperen fortjente mer, er sjelden på enhver prisutdeling.
Et år tidligere, i februar 2016, ble Grammy-opptredenen hennes med «All I Ask» ødelagt av en teknisk feil: En mikrofon falt ned på pianostrengene, og lyden ble uren. Hun sang videre med verdighet, sa senere at hun gråt nesten hele dagen og spøkte med at hun unte seg en In-N-Out. Under utdelingen i 2017, da hyllesten hennes til George Michael startet dårlig, stoppet hun og begynte på nytt og sa at hun ikke kunne ødelegge dette for ham.
Albumet hennes 25 solgte over 3,3 millioner eksemplarer på én uke i USA, en rekord til Taylor Swift. Glitter har hun aldri jaget: for Adele holder det med et piano, en stemme og en historie. Hele forholdet hennes til musikk får plass i én setning: uten maske. Hun synger slik hun lever, høyt, ærlig og uten unnskyldninger, og salen kjenner det fra første takt.
Adele har sin egen stasjon i Exclusive-samlingen i Kalisha. Åpne radioen og trykk på play.
— Kalisha 🎧
Likte du dette? Appen er gratis å starte med.
Fungerer på iPhone og Android — ingenting å installere