Utelukkende Pink Floyd: stasjonen bygget på femti år med et band som stadig endret mening om seg selv
«Utelukkende Pink Floyd» er, målt i tall, den mest elskede stasjonen i hele Kalishas Exclusive-samling — 11 639 stemmer og tallet stiger stadig, foran alle andre enkeltartist-kanaler i utvalget. Den fungerer på samme måte som de øvrige 312: én sammenhengende strøm fra Exclusive Radio, ingenting annet enn dette bandet, ingen reklame som bryter opp settet. Det som gjør den annerledes, er rett og slett hvor stor katalogen er å øse av, og hvor lite av den som føles som fyllstoff.
Bandet ble dannet i London i 1965, og selv navnet har en liten historie bak seg — Syd Barrett satte det sammen av to amerikanske bluesmusikere, Pink Anderson og Floyd Council. Den opprinnelige besetningen besto av Barrett på gitar og vokal, Roger Waters på bass, Nick Mason på trommer og Richard Wright på keyboard, og de to første årene var Pink Floyd et psykedelisk singleband, bygget rundt Barretts merkelige, lekne låtskriving og London-scenen rundt UFO Club.
Den versjonen av bandet varte ikke lenge. Innen 1968 hadde Barretts psykiske helse forverret seg kraftig, forsterket av tungt rusmisbruk, og en ung David Gilmour ble hentet inn først for å dekke for ham på scenen, deretter for å erstatte ham fullstendig. Det er en stillere, tristere historie enn stadionrock-imaget bandet senere fikk, og Pink Floyd sluttet aldri helt å skrive om det — Barretts skygge går rett gjennom noen av deres største plater.
Etter hvert som Waters i stadig større grad overtok låtskrivingen, ga 1970-tallet oss rekken av album bandet faktisk huskes for. The Dark Side of the Moon (1973) lå over fjorten år på Billboard 200 og har solgt rundt 45 millioner eksemplarer, noe som gjør det til et av de best selgende albumene noensinne. Wish You Were Here (1975) var en direkte henvendelse til vennen de hadde mistet — «Shine On You Crazy Diamond» handler mer eller mindre rett ut om Barrett. Animals (1977) ble mørkere og mer politisk, og The Wall (1979) gikk enda lenger: en fullverdig rockopera om isolasjon, bygget rundt en mur som fortelleren murer stein for stein mellom seg selv og alle andre.
Bandet taklet ikke sin egen suksess spesielt elegant. The Final Cut (1983) var i praksis nesten et soloalbum fra Roger Waters, utgitt under gruppens navn, og forholdet mellom Waters og de andre kollapset fullstendig kort tid etter. Waters forlot bandet, forsøkte å få navnet lagt ned sammen med seg, og tapte — Gilmour, Mason og Wright fortsatte som Pink Floyd gjennom A Momentary Lapse of Reason (1987) og The Division Bell (1994), og turnerte stadioner mens kritikerne diskuterte om det fortsatt talte.
Det talte til slutt nok til at fremmedgjøringen tinte. I 2005 sluttet Waters seg igjen til Gilmour, Mason og Wright for én eneste opptreden på Live 8 — de fire sammen på en scene for første gang på over to tiår, i én ettermiddag. Wright døde i 2008, og da de gjenværende medlemmene bygde The Endless River (2014) av overskuddsopptak fra Division Bell-tiden, formet de det som en hyllest til ham og, som det viste seg, som en avsluttende uttalelse for bandet selv.
Det er nesten tretti år med et band som krangler med seg selv om hvordan det egentlig skal høres ut — og nettopp derfor fungerer en stasjon som bare lar hele katalogen spille, i ingen bestemt rekkefølge, så godt her. Du er aldri mer enn noen få låter unna «Time», «Wish You Were Here» eller «Comfortably Numb».
🎧 Du kan høre Utelukkende Pink Floyd rett inne i Telegram — uten app, uten nettleser — gjennom vår Kalisha Radio Mini App.
— Kalisha 🎧
Likte du dette? Appen er gratis å starte med.
Fungerer på iPhone og Android — ingenting å installere